________________

JazzCode Live

  • 0709_hstferie_i_usa_053
    JazzCode performances
My Photo

Premie bilder

  • Breathing finally (with a little extra oxygen)
    Pictures from our time in the NICU in Oslo. Please not that all of these pictures are Copyright Carl Stormer 1998. Use with permission and proper copyright notice only.

« January 2008 | Main | April 2008 »

Tuesday, March 25, 2008

CD'en In the Moment får fine kritikker også i USA

I løpet av påsken har CD'en, In the Moment, motatt  en europeisk designpris og fått kjempekritikk i USA av Tom Ineck ved Berman Music Foundation

"While drummer Carl Stormer is the nominal leader of JazzCode, the quintet actually is a jazz democracy ruled by five masterful musicians whose individual artistry serves the greater good. The resulting music is, indeed, a great and good thing. The choice of material is brilliant, the arrangements revelatory and the improvisation seemingly effortless, a combination that is possible only in the company of like minds who are truly in the moment."

Platen finnes i Norske platebutikker, og blir å finne på iTunes snart. 

Sunday, March 16, 2008

Hvorfor er vi så reguleringskåte? Hva med rundkjøringer.

Erik Solheim vil forby plastposer.  En politiker fra Arbeiderpartiet vil forby importprodukter som bidrar til forurensning i produksjonlandet.  Hvor kommer disse velmenende reguleringskåte maktmenneskene fra?  I tilfellet Solheim ligger det vel også et stort behov for å markere seg med enkle tiltak som kan få ham til å fremstå i norske medier som en handlekraftig mann med enkle løsninger på komplekse problemer. 
Mathismoen i Aftenposten syter over at norske kommuner ikke har gjort som Italia og bannlyst bensindrevne biler i byer.
Jeg kan forstå at det ikke er lov til å snakke i mobil mens man kjører bil.  OK.  Men tenk på den kompleksiteten som legger sitt klammende grep på oss alle når det tilsynelatende pøses på med nye regler og forbud.  Det er som å sette opp flere og flere trafikklys; til slutt blir det helt umulig å bevege seg. 
Et lyspunkt i vår teknologidrevne tidsalder er rundkjøringen.  Tenk hvor fantastisk en rundkjøring er.  Den er vedlikeholdsfri, enkel å bruke og den tilpasser seg det til enhver tid gjeldende trafikkmønsteret.  En rundkjøring er fantastisk; den øker skalerbarheten uten å redusere kontrollen i nevneverdig grad.  For det er dette tradeoffet vi hele tiden leter etter:  Hvordan øke skalerbarheten uten å miste kontrollen. 
I kreative prosesser aksepterer vi at for å virkelig få noe til å skalere så må vi gi fra oss kontroll.  Professor Rob Austin fra Harvard Business School snakker om "Management by Release" (i boken Artful Making).  Han sammenlikner det med å slippe en blyant.  Hver gang du slipper blyanten gir du deg kontroll, men du vet sånn omtrentlig hva som skjer og det er enklere enn å styre blyanten hele veien.  En rundkjøring er ikke perfekt, men den skalerer.  Forbud skalerer ikke.  Nei til komplekitet.  Ja til forenkling.  Og kanskje er det lurt å lete etter selvregulerende mekanismer istedet for hele tiden å lete etter enkle løsninger i form av forbud.

NRK på internett?

I Aftenposten idag leser jeg på lederplass at det er avgjørende for NRK å være tilstede på nye plattformer som internett og mobil. Mon det. Ved å ha statlige aktører som trenger seg på i områder hvor det faktisk er fritt frem for å starte helt nye selskaper så skaper man fort en uforutsigbarhet som gjør at nye aktører kvier seg for starte noe nytt. Når Post og Teletilsynet lagrt en kalkulator som sammenlikner priser på mobiltelefoner så fjernes samtidig muligheten for at noen starter en business basert på at folk gjerne vil ha økt mulighet til å sammenlikne mobiltjenester (og evt. skifte leverandør). Og bare vissheten om den iveren som ligger iboende i det offentlige er nok til å dempe akkurat den innovasjonen nasjonen etterlyser og sårt trenger.

Tuesday, March 11, 2008

Hvorfor betale lisens når man ikke vil ha digitalt bakkenett? Alternativ: Apple TV.

I et svakt øyeblikk forleden kjøpte jeg Apple TV.  Glem NRK.  Nå har jeg et hav av filmer, tv-programmer, podcaster og spill rett inn på fjernsynsskjermen.  Nå er skjermen ikke lenger vinduet mot noen få kanaler, nå er det vinduet mot verden.

Når tilgangen til NRK kuttes om kort tid ser jeg ikke lenger noen grunn til å betale lisenspenger til NRK basert på at jeg har det som tidligere het et fjernsyn.  Nå har jeg en skjerm, og det er fullstendig ulogisk at jeg dermed skulle måtte betale penger til NRK for noe annet enn radio.
Jeg vil nemlig ikke ha synkront fjernsyn! Jeg nekter rett og slett å styres av når noe skal sees eller høres.  Det vil jeg bestemme selv. Jeg vil ikke måtte avbryte det jeg driver med for å høre på Dagsrevyen.  I konkurransen med alle verdens tv-serier, nyheter, dokumentarprogrammer og undervisningsprogrammer så er det ikke lenger gitt at jeg gidder å se på NRK.
Nei, Apple TV er et spennende format som aksellerer konvergensen enda mer.  Den lange halen av esoteriske programmer som for de interesserte utgjør et mye bedre tilbud enn det drøvtyggede stoffet et lite språkområde må ta til takke med kan komme til å ta fullstendig rotta på norsk mainstream programmering.
Hvor lenge er det før vi får avisfaksimiler på denne skjermen, på dette vinduet mot verden som nå står i stuen?  Nå snakker vi virkelig om et fjernsyn, ikke bare om et vindu inn mot Marienlyst (som jo ligger rett i nærheten), men et vindu mot USA, mot Europa og etterhvert mot resten av verden.
Jeg er erfaringsmessig tidlig ute, men mitt forsprang, takket være en stadig raskere utvikling, blir kortere og kortere.
Apple TV burde bli pensum for alle som jobber med digitalt innhold.  Selv fikk jeg sjokk.

Friday, March 07, 2008

Dolphy: en juksemaker?

Jeg leste en spennende artikkel av Petter Wettre i Jazznytt nylig. 

Petter Wettre:  Å gjenta seg ordrett er ikke jazz. 

Petter hadde transkribert flere soli av saksofonisten Erik Dolphy og hadde til sin forskrekkelse oppdaget at to av Dolphy's soli fra forskjellige konserter var dønn like!  Det som slo meg var at dette jo i mange sammenheng ville ha vært helt greit.  En klassisk musiker spiller kanskje ikke et stykke helt likt to ganger, men det er ikke mye om å gjøre.  Når man skal passe inn i et stort orkester som skal spille et musikkstykke, er det viktig at man har den forutsigbarheten som følger med at alle leser det som står på notene. 

Eric Dolphy så hip ut, men var han egentlig en juksemaker? 


Men slik er det altså ikke i jazz.  Hvis noen gjør det samme to ganger i jazz så er det juks!  Det betyr at evnen til å replikere noe eksakt ikke er verdsatt i jazz.  Det som derimot er verdsatt er å være en verdifull del av en musikalsk samtale, og i en samtale er det umulig å bidra hvis man bare lirer av seg noe man har lært seg på forhånd. Ingenting er værre en besservissere som lirer av seg noe uten å være lydhør overfor den sammenhengen eller samtalen de er en del av.  Og slik er den hverdagen vi er en del av; det er ikke lenger viktig å kunne gjøre det samme hver gang.  Det som er viktig er å være relevant der og da.  Dette vet gode selgere, gode musikere og gode kunnskapsarbeidere generelt.  Lytt, forstå, bidra. 

Lenge siden sist

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Behovet for å skrive avtar når det koker eller når jeg får brukt meg selv kreativt i andre sammenhenger. Når ting roer seg ned, øker skrivebehovet. Akkurat nå er det ganske rolig selv om alt er relativt. I forrige uke var jeg igjen på Insead utenfor Paris hvor jeg holdt foredrag og spilte en konsert for 60 ledere fra Europa og Asia. Disse lederne var på et fireukers kurs for erfarne ledere, noe som heter Advanced Management Program.

Jeg hadde med meg Rick Margitza, en fantastisk saksofonist bosatt i Paris, samt Laurent Coq på piano og Gilles Naturelle på bass. Glimrende musikere.  I pausen fortalte Rick røverhistorier fra sin tid med Miles Davis på begynnelsen av 90-tallet.

Rick Margitza, saksofon

Ellers har det vært endel spilling. Hadde et veldig vellykket arrangement for Great Place to Work Institute.  I kveld skal jeg spille med Jacob Young (g) og Audun Ellingsen (b).  I morgen spiller jeg med Rob Waring, Jojje Wadenius og Mats Eilertsen. 

Jacob Young, gitarist

Bruker mye tid på Jazzkoden. Ny CD, In the Moment, er ute i norske platebutikker. Leser stadig nye artikler som viser at evnen til å samarbeide i turbulente omgivelser blir viktigere og viktigere. Delvis fordi vi spesialiserer oss mer og mer og derfor er helt avhengig av å samarbeide med andre eksperter, og delvis fordi omgivelsene vi jobber i blir mindre og mindre forutsigbare, takket være globalisering, ny teknologi og økt optimalisering.

Dette har jeg jo skrevet mye om, og i foredragene hører får jeg hele tiden tilbakemeldinger på at dette tema er noe alle er opptatt av.  Det virker som JazzCode Live tydeliggjør viktigheten av å få personalfokus og samarbeide opp på ledelsens strategiske agenda.  HR sjefenes jobb blir stadig viktigere.

Det som hele tiden slår meg er hvordan arbeidet endes når det foregår i en dynamisk omgivelse og i sanntid.  Når du ikke helt vet hva situasjonen består i så blir evnen til å tolke situasjonen og til å "plugge" ditt bidrag inn i situasjonen på en relevant måte avgjørende. Hvis ikke kan ditt bidrag godt være perfekt, men alikevel irrelevant.

På mange måter er jo språket det ultimate redskap i situasjoner som forandrer seg. Du begynner på en setning, og midt i setningen trekker noen opp en pistol. Takket være språkets fleksibilitet og vår egen evne til å improvisere er det mulig å endre slutten av setningen på en slik måte at man unngår å bli skutt! Det å forme en setning i sanntid er som å stå ned en bakke på ski; kommer det et tre i veien så styrer vi unna. Dette er mye vanskeligere i en industriell setting hvor alt er laget med henblikk på replikering; alt vi gjør skal kunne gjøres omigjen på akkurat samme måten! I en kunnskapsbasert verden er det motsatt. Der handler det i mye større grad om å gjøre ting annerledes hver gang, om å hele tiden forbedre seg.